Alt man snakker om, og ikke snakker om.. Min lille verden, og min form for terapi...
tirsdag 30. november 2010
søndag 28. november 2010
Lenge siden jeg har skrevet
Jeg hadde planer om å slutte å blogge,
men føler jeg vil fortelle hva jeg har opplevd.
Jeg ble sint etter jeg fikk sønnen min,
var helt latterlig sliten, og gikk rett og slett på en smell.
Gubben var mye borte, og alt ansvaret lå på meg alene.
Vi hadde flyttet fra familien min, og venner,
til et ukjent sted for meg.
Det hele ble for mye,
og gutten ble for mye.
Jeg ble sint uten grunn, og klarte ikke ta vare på han alene.
Gubben ble sykmeldt fra jobb, for å avlaste meg.
Trodde det skulle hjelpe å sove ut skikkelig,
men den gang ei...
For hver gang jeg ble sint,
ble jeg dobbelt så trist.
Hvordan kunne jeg bli så sint på noe så lite?
Jeg bebreidet meg selv,
og hatet meg selv for det..
Sorgen tok over,
og snart sto bare den igjen..
Sønnen min eksisterte ikke for meg,
og familien hadde det bedre uten..
Nå var det nok!
Jeg nådde bunnen..
Etter det gikk det opp igjen.
Vi flyttet, fikk snakket med noen, og fikk begynt å bearbeide..
Jeg begynte hos en helsesøster, men ble fort sendt videre.
Legen slo alarm, og innleggelse var nære.
Psykolog, medisiner og sykmelding etter endt permisjon.
Økte dosen høyt på medisinene, og fikk prøvd flere typer.
En periode gikk jeg på to samtidig..
Etter en stund hjalp det.. Jeg sov om natten, og tankene slapp.
Det ble bedre og bedre, og jeg kuttet ned på terapien.
Et medikament (enn høy dose), men enda bedre enn to.
Planen er å gå på medisiner i ett år etter jeg føler meg frisk,
for å ha minst sjanse til tilbakefall..
Nå er jeg på nedtelling til ett år! =)
Håpe håpe håpe!!
To år som syk er nok!
men føler jeg vil fortelle hva jeg har opplevd.
Jeg ble sint etter jeg fikk sønnen min,
var helt latterlig sliten, og gikk rett og slett på en smell.
Gubben var mye borte, og alt ansvaret lå på meg alene.
Vi hadde flyttet fra familien min, og venner,
til et ukjent sted for meg.
Det hele ble for mye,
og gutten ble for mye.
Jeg ble sint uten grunn, og klarte ikke ta vare på han alene.
Gubben ble sykmeldt fra jobb, for å avlaste meg.
Trodde det skulle hjelpe å sove ut skikkelig,
men den gang ei...
For hver gang jeg ble sint,
ble jeg dobbelt så trist.
Hvordan kunne jeg bli så sint på noe så lite?
Jeg bebreidet meg selv,
og hatet meg selv for det..
Sorgen tok over,
og snart sto bare den igjen..
Sønnen min eksisterte ikke for meg,
og familien hadde det bedre uten..
Nå var det nok!
Jeg nådde bunnen..
Etter det gikk det opp igjen.
Vi flyttet, fikk snakket med noen, og fikk begynt å bearbeide..
Jeg begynte hos en helsesøster, men ble fort sendt videre.
Legen slo alarm, og innleggelse var nære.
Psykolog, medisiner og sykmelding etter endt permisjon.
Økte dosen høyt på medisinene, og fikk prøvd flere typer.
En periode gikk jeg på to samtidig..
Etter en stund hjalp det.. Jeg sov om natten, og tankene slapp.
Det ble bedre og bedre, og jeg kuttet ned på terapien.
Et medikament (enn høy dose), men enda bedre enn to.
Planen er å gå på medisiner i ett år etter jeg føler meg frisk,
for å ha minst sjanse til tilbakefall..
Nå er jeg på nedtelling til ett år! =)
Håpe håpe håpe!!
To år som syk er nok!
mandag 8. februar 2010
søndag 7. februar 2010
Langt der nede..
Depresjon.
Legen er bekymret,
Psykologen er bekymret
Psykologen er bekymret
Jeg er sliten
Antidepressiva
Sovemedisiner
Samtale 1 gang i uka
Et løfte om å ikke ta mitt eget liv..
Abonner på:
Innlegg (Atom)