Kranglet skikkelig med min kjære i natt..
Jeg hadde sagt nesten hele dagen at jeg ville ut, og når det begynte å bli på tide, skulle han ut..
Vi hadde besøk av en kompis av han, og han skulle ut.. Var jo en selvfølge da..
Lite vits i å ville noe, når det snur i siste øyeblikk.. Teller mye hva man sier en hel dag..
Jeg sier jo selvfølgelig i fra, men det spiller heller liten rolle.. Krangler før han går ut, men stikker fordi.. Sender melding om at jeg synes han er skikkelig egoistisk, men det bryr han seg driten om.. Får ikke noe svar, og hører ikke noe før halv fem.. HALV FEM!!
Da blir jeg faen meg forbanna. Utestedene stenger tre og ingen lyd før halv fem..
Spurte hvor han hadde vært, og fikk til svar at de hadde måtte vente på at noen kunne klippe låsen på syklene siden den var ødelagt.. Syntes det bare hørtes ut som en eneste dårlig unnskyldning.. Full som en dupp, og respektløs som fy.. Plutselig klikker han i vinkel for at jeg vil ha en unnskyldning, og kaller meg for kjærring, fitte, kontrollfreak og det er ikke måte på..
Blir forbanna og sier at hvis han skal være slik kan han legge seg på sofaen. Men neida, det kan jeg bare drite i. Ikke måte på hvor rasshøl jeg er. Og han likte meg da slettes ikke.
Synes han kan respektere meg nok til å legge seg på sofaen, og spør om han heller vil ligge ved siden av meg og ikke få sove, eller gjøre som jeg ber han om.
Da klikker han i vinkel. Han skulle aldri være sammen med meg, skulle ta fra meg gutten min, og jeg måtte bare utnytte morgenen med han, for det var den siste jeg ville få.. Han skulle gjøre så jeg aldri fikk se han igjen, for så dårlig mor er jeg.. (Fordi jeg er deprimert er jeg liksom ikke skikket til å ta vare på han..) Kaller meg opp etter noter, og da gidder jeg ikke ta i mot mer.. Sier han ikke trenger være sammen med meg mer, men sønnen min får han aldri!! Der setter jeg hardt mot hardt. Siden han ikke får slenge døra i ansiktet mitt, står han opp i ansiktet mitt og forteller hva jeg er verdt, og drar igjen døra over foten min.. Herlig rød ripe i dag også..
Har da kledd på seg og skal forsvinne ut. For meg vil han aldri se igjen. Helvetes rasshøl!! Makan til oppførsel skal man lete lenge etter.
Han stikker av, og jeg ringer han mange ganger.. Ber han komme hjem, men vil aldri se meg igjen.. Og hvor han skal sier han da ikke til meg.
Han orker ikke mer, verken av meg eller noe annet.. Lover meg at han ikke skal gjøre noe dumt, men jeg blir jo selvfølgelig bekymret..
Avslutter med å si at jeg og mini har det bedre uten han.. så blir det brutt..
Ringer sikkert 50 ganger, men ikke noe respons..
3o min senere står han i gangen.. Da er jeg bare glad han er hjemme, og ikke noe annet sted.. Han skremte meg skikkelig med å si han ikke har noe å leve for..
Så for meg ambulanse og politi, det ene etter det andre.. Drama queen uten like..
Faen er det mulig å bli så skrudd i fylla. Hissig og ekkel som få. Faktisk redd jeg, men hadde vært bedre om han bare hadde slått.. Vet jo at han vil, og sier jo det.. Men psykisk terror er så utrolig mye bedre..

Han skyller meg en unnskyldning som ikke ligner noe.. Men neida..
Jeg vet fader ikke hvor viktig det er heller jeg..
Jeg har vært på jobb, og hjemme igjen, men fortsatt ikke noe fra han..
Håper han har det jævelig med seg selv!!
Skal han ikke si noe, får han begynne å lete etter leilighet. Dette finner jeg meg faen ikke i!!

Også har jeg forresten søkt barnehage i dag.
Gleder meg til mini begynner der, og jeg begynner i jobb..
Kanskje man klarer å sette mer pris på tiden sammen da..?

Ny diett.

På mandag skal jeg begynne å trene!!
Jeg gleder meg!

Jeg er på lav-karbo diett, og har ikke spydd på to dager..
Synes jeg er skikkelig flink, og skal virkelig prøve..

Slik ser dietten min ut:

Morgen: et egg og en frukt
Mellom: fedon-bar og frukt
Lunsj: Salat med sjømat eller kylling/kalkun.
Middag: Grønnsaker og sjømat eller kylling/kalkun.

Hvis jeg spiser reker til lunsj - kylling til middag..

IKKE spise: ris, potet, pasta, knekkebrød

Mellommåltid er frukt eller grønnsaker.
Det kan jeg spise så mye jeg vil av..
Kosedag EN dag i uken! =)

Dette skal gå kjempe fint!!


(Fannt forresten ut her en dag, at rømmegrøt og spekemat er noe av det verste å spy opp igjen..) ÆSJ det var grusomt!!

Jeg sier jeg har det vondt.
Jeg gråter.
Jeg sier jeg trenger hjelp.
Jeg sier jeg trenger noen å snakke med.
Jeg sier jeg ikke tørr å være alene.
Jeg sier jeg vil dø,
og tenker på det hver dag..
Jeg sier jeg trenger å føle du er glad i meg.
Jeg sier jeg ikke kjenner du bryr deg.
Jeg sier jeg ikke vet hva jeg skal gjøre,
og jeg sier jeg har det vondt hver eneste dag..
Jeg sier jeg begynner å tro sønnen vår har det bedre uten meg..

Fra deg får jeg et ja og et nei.
Et tomt blikk og javel..

Og jeg som kunne trengt en grunn til å leve..
Litt kjærlighet og omsorg..

En kveld for lenge siden..

Det er utrolig vondt at han kan snu så fort på noe som var moro.
Det er utrolig vondt at han velger å svare på noe annet enn at jeg blir såret.
Det er vondt når han vet jeg har det vondt og velger å se en annen vei.
Jeg føler ikke han bryr seg.
Jeg føler ikke han bryr seg om jeg har det vondt.
Om man bryr seg viser man det..
Om man bryr seg gjør man noe..
Han synes kanskje det er greit jeg har det vondt, det går jo ikke ut over han.
Når man distanserer seg som han går det jo ikke ut over han.
Det påvirker jo ikke han..
Men hvorfor skal man være sammen med noen som man bryr seg så lite om?
For hvis man bryr seg viser man det.
Om man er glad i bør det være lett å bry seg..
Tror sønnen vår er eneste grunn til vi er sammen, for jeg tror ikke han elsker meg lenger..
Når han sitter å ser på at jeg har det vondt er det tydelig at han ikke bryr seg..
Og når jeg ber han om det...
Jeg føler ikke om han elsker meg.
Jeg føler meg ikke som en venn en gang.
Jeg viser mer for vennene mine om de har det vanskelig..
Jeg gjør mye mer for mennesker jeg ikke kjenner..

Nå er jeg hjemme alene en liten stund.
Helt utrolig å få litt tid for seg selv..
Det er så utrolig sjelden jeg får huset helt for meg selv, og det er så utrolig deilig.
Føler jeg er alt for lite meg selv; bare Meg liksom..'
Men blir jo heller aldri til at jeg gjør noe heller da..
Nå sitter jeg jo bare i sofaen å glaner på tv og skriver her..
Lett å klage når man ikke gidder å gjøre noe med det..

Sitter å kikker på So You Think You Can Dance på TvNorge.. Er så utrolig flinke de..
Skikkelig artig å se på.


Med fare for at min kjære og sønnen vår skal komme hjem med svigermor og gubben, skal jeg forte meg i dusjen.. Kanskje jeg rekker å kose meg litt alene før det kommer noen hjem..
Blir nok en rolig dag på meg.. Litt sliten i hodet etter bytur i går.. Merkes at man drakk i går..
Faen, der kom de hjem..

Blogges

Blæh Blæh Blæh
Jeg tror jeg hater svigermor!!
Hau! Slitsomme kjærring!
Og så skal a faen meg bo her til onsdag...
Helvete!!!

Hvordan lære seg til å like et menneske man ikke tåler??

Denne kjærringa vet jeg ikke hvorfor jeg ikke liker en gang..
Men måten hu snakker på, hvordan hun behandler andre.. Hvordan hun tar seg til rette på.. Hvordan hun snakker til sønnen min.. JEG BLIR KVALM!!!

Stadig kommer hun med kommentarer om at neste må bli jente.. Seee for en søt kjole.. Om *** (sønnen min) hadde hatt lenger hår hadde det det vært fint med rosa sløyfe.. Om han hadde vært jente..

Hun eier ikke respekt for noe eller noen.

Men før kom jeg så godt overens med hu..
Hvorfor liker jeg ikke hu lenger nå??
Har ikke gjort meg noen ting, men enda kjenner jeg at jeg blir irritert bare jeg ser hun..

HVORDAN LÆRE SEG Å LIKE NOEN MAN IKKE TÅLER TRYNET PÅ??


Og denna guben hennes!! For en ufyselig fyr..
Ikke nok med han han klager konstant, men han går fader meg rundt huset VÅRT i boxeren!!!!
ÆSJ!!! Ufyselige fyr.


Det var nok klaging for nå, mer kommer nok senere....
Utblåsning er godt det.. =)

I dag har vi fått oss katt!!!
Nydelig liten bylt på elleve uker (tror jeg..)
Herlig med kattunge!!

Forresten..

Hvis det er noe dere lurer på;
ikke vær redd for å spørre.

(Nesten) Alltid koselig med tilbakemeldinger og synspunkt..

God natt til dere. Blogges!

Var på kontroll med mini i går..
Han har blitt kjempe stor.. =)
Over ti kilo allerede, og bare ni mnd...

---------------------------------------------

Jeg føler egentlig jeg bør forklare litt..
Husker ikke helt om jeg har gjort det tidligere..

Jeg fikk meg en liten knekk etter fødselen, ble veldig deppa
og synes det var vanskelig å ta vare på gutten vår..
Ble fort sint på han, og kjente jeg ikke trengte å ha så mye med han å gjøre..
Hvis han skrek ble jeg sint, og var villig til å gjøre hva som helst for å få han til å slutte..
Flere ganger måtte jeg bare gå midt i et bleieskift for at jeg ikke skulle kaste han i veggen..
Heldigvis er samboeren min (pappa'n hans) veldig herlig,
så han sykmeldte seg for å ta vare på gutten år..

Tror nesten ikke jeg var alene med gutten vår på en mnd eller to..
Ikke helt optimalt, men veldig fint for meg..

Gikk lenger og lenger mellom periodene mine, men holdt på lenge..

Var så dum at jeg prata litt med samboeren min om at jeg ikke hadde det helt bra, og vi fikk sagt i fra til helsesøster..
Er litt sær av meg så snakker ikke med hvem som helst, og HATER å be om help!!
Har vært borti mange psyke folk opp i gjennom, og jeg vil ikke være en av de.. MEN...

Fikk egentlig ikke starta å snakke med noen, men hadde en liten svipp innom BUP før vi flytta..
Hun sendte papirer videre dit vi bor nå (noe jeg hadde glemt) og fikk da selvfølgelig spørsmålet om hvordan ting er med meg nå.. TJa..
"Jeg ser du har hatt det litt vanskelig her Linn, depresjon.. Hvordan er det med det nå?"
Hva skal man si, ille før -forferdelig nå.. Humøret skifter på sekunder..
"Er det følelser du kjenner igjen fra tidligere?"
-Jeg har vært borti depresjon før-dette er ingen ting i forhold til hva det er nå..
Hadde nok en fødselsdepresjon som har gått over til mye mer..
Er vel bare å innse at jeg ikke klarer det alene.. Vi klarer det ikke alene, vi trenger hjelp..


Synes nok jeg er veldig klar over og reflektert, ikke alle som sier de trenger hjelp.. men jeg vet jo det, at hvis man ikke sier noe blir man ikke sett.. Jeg vil ikke så dypt som jeg en gang var! Pilleavhengig stoffmissbruker og 55 kilo er ikke særlig pent.. Arr på hele kroppen, og nesten død et par ganger.. Nei, slik vil jeg aldri ha det igjen!! Ikke at det er noen fare, men jeg hadde psykiske problemer da og..

Kan jo nesten lure om jeg noen gang har vært helt frisk.. Vet jo at det alltid har liggi noe å ulmet.. men slik er det vel å ha en litt ruskete fortid.. Jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig..

Men jo.. Fikk tilbud om å snakke med ei i et familie team.. Vil ikke til psykolog! Mye heller til psykiatrisk sykepleier..
Tror kanskje jeg trenger noen å snakke med..
Kanskje jeg kan få det bra igjen. Jeg husker virkelig ikke hvordan det er..
Alltid noen bekymringer. Alltid noe å tenke på..


Men det ordner seg sikkert.. Hun sykepleieren skal ringe meg i morgen, så a får vi se hvor lenge det blir å vente.. Helsesøsteren sa vi kanskje måtte snakke med hele familie teamet første gangen, og så kan jeg fortsette til psykiatrisk sykepleier alene etter det.. Vi får se..
Kanskje får jeg hjelp, eller så blir det spennende å se om hva jeg finner på..

When I'm down.. I'm really down!!

Men jeg er vel en realist som prøver å være optimist.. Ordner seg sikkert..


Men skal sove litt nå.. Trøtt som noe annet rart noe.. Ringe på nydelig katt i morra.. =)

Jeg er så utrolig sliten for tiden..
Så vanskelig å vite hvordan dagene blir når jeg er så helvetes ustabil..
Hvordan skal jeg forholde meg til ting når jeg ikke aner hvordan dagene blir..

Stort sett går humøret opp og ned hundre ganger for en dag.. Snur på bare noen få sekunder..
Alt snur så utrolig fort!
Om noen ikke gjør akkurat det jeg har sett for meg, så revner alt.. Jeg graver meg skikkelig ned.
Er det virkelig mulig at det skal være så opp og ned?

Har snakket med kjæresten min nå.. Sagt at om han vil ha meg i live må han ikke la meg være alene.. Han må hjelpe meg, for jeg vet det ikke er normalt å ha det slik..
Jeg kan sitte å kikke i veggen å lure på om jeg dør hvis jeg løper hardt nok inn i veggen mange nok ganger.. Kan se på en løs ledning å lure på om jeg skal henge meg.. Eller om jeg hadde hatt et våpen hadde jeg skutt ut hjernen min..
Hele tiden mens noe sier meg at jeg ikke er verdt en dritt, og at jeg ikke fortjener å leve.
Verden er bedre uten meg.. Livet hadde vært bedre for de rundt meg om jeg ikke var der..
IKKE BRA TANKER Å HA!!!!

Jeg er en belastning for familien min. Jeg er et ork og et slit.
Det er sikkert kjempe vanskelig å forholde seg til meg når humøret er så skiftende..
Blæh!

Jeg skjønner at jeg ikke er frisk, og vil ikke ha det sånn..

I morgen skal jeg på kontroll med mini, kanskje jeg tørr å si noe da..
Trenger sikkert noe medisiner eller noe.. Eller enkelt å greit; sperr meg inne så slipper jeg å være til bry..