Forbudte Følelser

Var på kontroll med mini i går..
Han har blitt kjempe stor.. =)
Over ti kilo allerede, og bare ni mnd...

---------------------------------------------

Jeg føler egentlig jeg bør forklare litt..
Husker ikke helt om jeg har gjort det tidligere..

Jeg fikk meg en liten knekk etter fødselen, ble veldig deppa
og synes det var vanskelig å ta vare på gutten vår..
Ble fort sint på han, og kjente jeg ikke trengte å ha så mye med han å gjøre..
Hvis han skrek ble jeg sint, og var villig til å gjøre hva som helst for å få han til å slutte..
Flere ganger måtte jeg bare gå midt i et bleieskift for at jeg ikke skulle kaste han i veggen..
Heldigvis er samboeren min (pappa'n hans) veldig herlig,
så han sykmeldte seg for å ta vare på gutten år..

Tror nesten ikke jeg var alene med gutten vår på en mnd eller to..
Ikke helt optimalt, men veldig fint for meg..

Gikk lenger og lenger mellom periodene mine, men holdt på lenge..

Var så dum at jeg prata litt med samboeren min om at jeg ikke hadde det helt bra, og vi fikk sagt i fra til helsesøster..
Er litt sær av meg så snakker ikke med hvem som helst, og HATER å be om help!!
Har vært borti mange psyke folk opp i gjennom, og jeg vil ikke være en av de.. MEN...

Fikk egentlig ikke starta å snakke med noen, men hadde en liten svipp innom BUP før vi flytta..
Hun sendte papirer videre dit vi bor nå (noe jeg hadde glemt) og fikk da selvfølgelig spørsmålet om hvordan ting er med meg nå.. TJa..
"Jeg ser du har hatt det litt vanskelig her Linn, depresjon.. Hvordan er det med det nå?"
Hva skal man si, ille før -forferdelig nå.. Humøret skifter på sekunder..
"Er det følelser du kjenner igjen fra tidligere?"
-Jeg har vært borti depresjon før-dette er ingen ting i forhold til hva det er nå..
Hadde nok en fødselsdepresjon som har gått over til mye mer..
Er vel bare å innse at jeg ikke klarer det alene.. Vi klarer det ikke alene, vi trenger hjelp..


Synes nok jeg er veldig klar over og reflektert, ikke alle som sier de trenger hjelp.. men jeg vet jo det, at hvis man ikke sier noe blir man ikke sett.. Jeg vil ikke så dypt som jeg en gang var! Pilleavhengig stoffmissbruker og 55 kilo er ikke særlig pent.. Arr på hele kroppen, og nesten død et par ganger.. Nei, slik vil jeg aldri ha det igjen!! Ikke at det er noen fare, men jeg hadde psykiske problemer da og..

Kan jo nesten lure om jeg noen gang har vært helt frisk.. Vet jo at det alltid har liggi noe å ulmet.. men slik er det vel å ha en litt ruskete fortid.. Jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig..

Men jo.. Fikk tilbud om å snakke med ei i et familie team.. Vil ikke til psykolog! Mye heller til psykiatrisk sykepleier..
Tror kanskje jeg trenger noen å snakke med..
Kanskje jeg kan få det bra igjen. Jeg husker virkelig ikke hvordan det er..
Alltid noen bekymringer. Alltid noe å tenke på..


Men det ordner seg sikkert.. Hun sykepleieren skal ringe meg i morgen, så a får vi se hvor lenge det blir å vente.. Helsesøsteren sa vi kanskje måtte snakke med hele familie teamet første gangen, og så kan jeg fortsette til psykiatrisk sykepleier alene etter det.. Vi får se..
Kanskje får jeg hjelp, eller så blir det spennende å se om hva jeg finner på..

When I'm down.. I'm really down!!

Men jeg er vel en realist som prøver å være optimist.. Ordner seg sikkert..


Men skal sove litt nå.. Trøtt som noe annet rart noe.. Ringe på nydelig katt i morra.. =)